Helhetlig utvikling er avhengig av god motorisk utvikling

En ekte Sprellopp er glad i å gå på tur og å være ute i skog og mark. Men det må også læres, øves, feiles og mestres, i alle fall når du er 2.5 år og ikke er så vant til å gå på tur på beina. Da kan til og med en tur i skogen være som en sprint for oss voksne.

Formålet for turen vår denne torsdagen var å gå på beina, for det viktigste grunnlaget for barnets helhetlige utvikling er at de tilegner seg god motorisk utvikling.

Det er ikke lengden på turen som teller

Vi var de største barna på Rulle i Solbergelva barnehage, også kalt Kravle. Fire barn og to voksne, en hånd å holde i til alle mann. Hvor heldige er ikke vi? Vi skulle ikke gå langt, ikke i dag heller. Men små bein trenger ikke gå så langt, det er ikke lengden på turen som teller men turen i seg selv. Vi skulle nemlig øve på å gå, så vi bestemte oss for å gå en tur i nabolaget og gå på stjerne- og nissejakt. Ja, for det var desember og snø, og det måtte jo finnes noen stjerner og nisser på veien? I tillegg skulle vi gå forbi en helt annen barnehage, har de stjerne i vinduene sine tro? Er det langt å gå dit? Turen kunne starte.

Helthetlig utvikling

Kravle barna skal om ikke lenge over på stor avdeling, da er det viktig å ha øvd på å gå på tur selv. Ikke være avhengig av en vogn å sitte i, men heller ei hånd å holde i. En av Sprellopp sine satsningsområder er å være motorisk aktive, fordi det er med på å danne potensiale for videre læring. Og noe av gleden ved å være ute på tur er å snuble, prøve, feile og ikke minst være ute i skog, mark og nabolag, og dette for at vi skal bli fysisk og mentalt robuste. I dagens samfunn er en av utfordringene å motivere både små og store til å være mer fysisk aktive, og en viktig fanesak for Sprellopp er akkurat det å tilby barna allsidige aktiviteter i skog og mark så ofte som mulig. Og når en ikke er så stor så begynner det hele med å bruke beina når vi går på tur.

Sammen gikk vi avgårde, det tok litt tid. Noen ble fort slitne, noen ville gå fortere, noen ville holde hverandre i hendene og noen ville rett og slett helst bli båret. Men sammen gikk vi igjennom nabolaget, vi heiet hverandre frem. Vi telte stjerner og nisser som vi så på vår vei, jammen fikk vi ikke klemt litt antall, rom og form også, og vi telte veldig mange stjerner og noen både små og store nisser. Flere enn tre iallefall.

Som å krysse de 7 hav

Til slutt stoppet vi opp ved et stort jorde, hele det store jordet skulle vi komme oss over. Det var like stort som et helt hav, og det var ikke så lett å skulle krysse for de fire Kravle barna.

På jordet fant vi en liten bakke vi kunne skli nedover, og det store jordet var glemt i noen minutter til fordel for små romper som kunne skli ned og noen smil som viste hvor gøy det var. Men så måtte vi ta fatt på den store, siste ferden over jordet. Slitne barn og veldig tunge bein, kalde hender og stive kropper som ikke var så samarbeidsvillige lengre, tårene presset seg på og mamma var veldig langt borte.

Tilbake i barnehagen satt fire fornøyde små Kravle barn og spiste på hver sin brødskive. Røde i kinnene, trette i kroppene og veldig stolte i øynene. Vi klarte å komme oss over jordet, alle seks. Og veit du hvordan? Vi motiverte og heiet hverandre frem, vi dro hverandre opp når vi falt og vi varmet hverandre på hendene. For en ekte Sprellopp er ikke bare glade i år gå på tur, men de er glade i å hjelpe hverandre til å bli gode. Bli gode på å gå på tur.